Fødsel nr 2 blir mye lettere, sa de...

 

Føle nesten eg må skriva om denna fødselen og siden eg skreiv om Hannah sin. Denna var mye tøffare enn Hannah sin, uten tvil. 
Blei satt igang den 02.02.17 kl 07.30 med ballongkateter. Var da nesten helt moden og hadde 2-3 cm åpning, men de ville ikke ta vannet siden Olai lå så høyt oppe. 
Fikk så ett rom jeg skulle være på mens jeg ventet på å gå inn i aktiv fødsel. (Aktiv fødsel: 4 cm åpning + gode og effektive rier) 
Timene gikk og i ein periode hadde jeg ganske vondt og sterke menssmerter som kom å gikk, men ikke nok til at det kalles gode rier. Mammaen min og søster min kom i 13-14 tiden å holdt meg med selskap, hadde fortsatt vonde smerter i magen, typ menssmerter. 

I vaktskifte kom det ei jordmor inn på rommet og jeg spurte om hun kunne prøve å dra litt i ballongkateteret. (De ber deg ofte gjøre det for å få fortgang) Jeg ville ikke gjøre dette selv så derfor ba jeg henne om å gjøre det. Idet hun dro til så kom hele kateteret ut og hun ville sjekke åpning. Da hadde jeg søren meg 6 cm åpning!!!! 
Alt skjedde plutselig så fort og hun sa jeg skulle pakke sammen tinga mine å få en fødestue. Denne gangen ble det fødestue 4. Mamma og søsteren min var på vei til å gå å jeg ringte dem å sa jeg hadde 6 cm åpning å de fikk panikk å sjokk å kom opp igjen. Inne på fødestuen ville jordmor ta vannet mitt, men jeg insisterte på å få epidural først pga jeg ikke ville ha masse vonde rier når jeg må sitte dønnstille når dem stikker. Anestesien ble tilkalt og en mann kom inn og begynnte å stikke. Han bommet 4 ganger!!! så kom det en annen mann som også skulle prøve å var liksom sykehusets beste til å stikke rett, men til min store fortvilelse bommet han også, å etter 6 feilstikk og så jævla vondt at det var nummeret før jeg besvimte måtte jeg innse at jeg ikke fikk epidural. Har per dags dato enda merke itte feilstikk.... 
Følelsen av at jeg ikke skulle ha epidural på fødselen min var egentlig helt grusom, jeg gråt ett par skvetter å så veldig mørkt på hele opplegget.... Klarte til slutt å slå meg til ro med at jeg skulle klare å føde uten epidural men med lystgass. Utpå kvelden gikk vannet mitt da jordmor skulle ta det og jeg hadde 7 cm åpning, men Olai lå enda høyt oppe.. Hadde gode rier og klarte meg veldig bra med lystgass og støtte fra samboer og familie. Time etter time med vonde rier og Olai fortsatt satt høgt oppe i bekkenet bestemte de seg for å sette ett riedrypp, noe jeg ikke akkuratt hadde så godt forhold til pga fødselen med Hannah........... Grunnen til at de satt det på var pga de trodde riene mine var dårlige og ikke gjorde jobben sin, men den gang ei. Etter en uendelig lang natt og formiddag med mye gråt, skrik og trygling om keisersnitt fant de ut at Olai var stjernekikker og satt fast med skambeinet mitt... Hadde fortsatt ingen bedøvelse utenom lystgass og jeg hadde forsåvidt nådd det jeg kunne klare av smerter og helvette. Hver forbanna rie låg Olai å bare stanga mot skambeinet mitt og smertene var uutholdig vonde. I 14-15 tiden ble det satt noe som kalles fødespinal, det er lignende epidural bare at det varer maks 2 timer ifølge overlegen. På dette tidpunktet hadde de skrudd av dryppet for jeg hadde så vondt at jeg bare skreik. Fødespinalen begynnte å fungere å jeg husket det som at det var å komme til himmelen, ALLE smertene forsvant å jeg var lammet fra livet og ned!! Mens denne fødespinalen fungerte prøvde jeg å presse Olai lenger ned uten å ha pressrier, men hadde 9-10 cm åpning. Olai kom desverre ikke lenger ned og de bestemte seg for å sette på dryppet på fullt for å prøve å gjøre riene mine bedre og få han til å komme ned, men den gang ei så funka riene mine fint sjøl, men han satt bomfast!! Plutselig begynnte jeg å kjenne følelsen i beina igjen og fikk rett og slett panikk, og smertene snek seg på.. Hadde nå fått en ny jordmor som jobbet ettermiddag som var helt fantastiskt!! Jeg gråt og sa at hun måtte skru av dryppet da jeg ikke orket mer, hadde nå hatt 20 timer aktiv fødsel uten smertelindring. Hun skrudde det av da hun så hvor grusomt jeg hadde det, men til min store fortvilelse var det like sterke rier uten drypp som var mine egne og Olai lå fortsatt høyt oppe og stanget meg i skambeinet.... 

På ett tidspunkt nå var jeg så sliten og hadde så vondt at jeg tryglet og gråt om å få keisersnitt for jeg orket virkelig ikke en eneste rie til, det var så vondt at jeg rett og slett ikke kan beskrive det.. Jeg får vondt og blir kvalm av å skrive dette og tenke på riene mine..... 
Jeg fikk overhode ikke keisersnitt når jeg hadde 10 cm åpning pga blødningsfare å da husker jeg at jeg sa jeg bare ville dø. Både mamma og søsteren min var på dette tidspunket helt ifra seg over å se meg ha det så grusomt og ikke minst høre meg si så fæle ting, men på dette tidspunktet hadde jeg nådd grensen min for lenge siden og klarte ikke å ta meg sammen å tenke klart. Det endte med at de gav meg en heeeeeel del beroligende midler for å roe meg ned og få meg med på å klare å føde. Kl 17.45 ca fikk jeg beskjed om at de måtte bruke sugekopp å jeg husker så godt hvor sykt panikk jeg fik da jeg foooortsatt ikke hadde noen form for smertelindring verken nedentil eller kroppen generelt, jeg fikk så panikk at de ga meg morfinlignende middel for å roe meg og på ett øyeblikk hadde jeg fått hjelp av sugekopp og født Olai. Han kom ut 18.12 med sine 3838g, 51cm og 38 rundt hodet 10 dager før termin den 03.02.2017. Da det var tid for å få morkaken ut så tok jordmor tak i navlestrengen for å hjelpe å dra litt i den mens jeg presset og så røk navlestrengen med halvparten av morkaken utfor og halvparten var enda inni meg og jeg blødde helt ekstremt.. Fødselslegen prøvde å dra den ut men det var så fryktelig vondt at jeg bare skreik å skreik å ba de om å slutte, men de måtte få den ut. Pga mine syke smerter ble det avgjort at jeg skulle legges i narkose å operere ut morkaken, så da ble jeg kjørt ned på operasjon å lagt i narkose, å skal jeg være helt ærlig var det helt fantastisk å få sove litt å ikke ha vondt!! 
Jeg mistet 1,5 liter blod ca og måtte få blodoverføring etter fødselen.. Hadde blodprosent på 7,2 og normalen er 11. Klarte ikke å stå oppreist første dag på barsel pga lite blod i kroppen.. 
Jeg synes det er kjempe vanskelig å tenke at hadde det ikke vært for at han satt fast å skrudde seg skeivt ned i bekkenet hadde fødselen vært veldig rask å fin, men sånn var det ikke denne gang.. Etter 2 tøffe fødsler med 10,5 mnd mellom blir det sykt lenge til neste gang. Men sitter igjen med verdens fineste premie <3 
 

MORKAKERESTER!

Etter fødselen har alle noe som heter renselsen som er kort fortalt blødningen og utfloden som kommer etter fødselen. Renselse heter Lochia på latin. Den har tre betegnelser Lochia Rubra som er den rødlige de første 3-5dagene etter fødselen. Så heter den Lochia serosa og varer til ca dag 10 etter fødselen. Lochia alba er den mer blanke utfloden som varer i 3-6 uker etter fødselen. Det e veldig individuelt hvor lenge hver enkelt blør, men jeg blødde i ca 2 uker. Så hadde jeg ett opphold uten blødning og så her om dagen begynte jeg å fossblø igjen, mer enn en vanlig menstruasjon. 

 

Jeg hadde lest et sted at man skulle ringe føden om en fikk en stor blødning så så lenge etter fødselen, så jeg tok en telefon til fødeavdelingen i Haugesund og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg fikk beskjed om å komme inn på en sjekk, det var ikke normalt å blø så mye som jeg gjorde så lenge etter fødselen. Det kunne være Morkakerester.

 

Da jeg kom dit tok de en utvendig ultralyd men de kunne ikke se noe, så de tok en innvendig ultralyd for sikkerhets skyld og da kunne de se at det var morkakerester igjen i livmoren min. 

Da måtte de ta ett rør inn i livmoren og bruke en sprøyte å suge ut det som var igjen inni der! 

Å gud det føltes ut som små rier når de holdt på og jeg fikk sååå flashbacks fra fødselen, haha off. 

 

Men de fikk heldigvis ut alt trodde de, så får vi håpe det. Viss ikke blir det utskrapning med narkose. 

 

Jeg som liksom ville lime igjen bena mine etter fødselen. Tipper huahuaen tror hun er kjendis, haha. 

 

DÅRLIG SAMVITTIGHET!

Det gikk en stund før jeg klarte å slappe helt av med mammarollen og plutselig en dag så gruet jeg meg ikke til natten lenger og jeg følte meg trygg som mamma! Den beste følelsen i hele verden. Jeg var ikke redd for at hun skulle våkne, gråte, ta henne med noe sted og være alene med henne. Nå begynte hverdagen å bli så normal og perfekt som den kunne bli. Vi sto opp, jeg ammet, spiste frokost også trillet vi en tur, amme igjen, skifte bleie osv. Hverdagen var så deilig! Jeg gledet meg til hver dag, en ny dag jeg kunne tilbringe med datteren min. En ny dag der vi kunne knytte bånd, være oss to, bli kjent og bare vær mor og datter. Ingen vonde tanker om meg selv eller mammarollen. 

 

Jeg hadde utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke nøt tiden vi hadde sammen den første uken av livet hennes, eller det var noen øyeblikk men mesteparten av tiden var dessverre bare fullt med angst og følelsen av mislykkethet. 

 

Men nå skulle jeg ta igjen alt å være den beste mammaen jeg kunne være for mi kjære Hannah.  

Du er ikke god nok!

Det først som skjedde da jeg kom hjem fra sykehuset var at Hannah brakk seg og gulpet både ut munnen og nesen og slet med å puste. (Dette skjedde ofte etter jeg ammet). 

Jeg ga henne med en gang til mamma for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.. Jeg fikk panikk og ville ikke holde henne selv. Etter denne episoden gruet jeg meg hver gang til jeg skulle amme, for jeg visste hun kom til å gulpe og tenk om hun satt dette i halsen og dødde? Hva skulle jeg gjøre? Jeg gruet meg til hun våknet fra hvilen for da måtte jeg amme og da kom redselen med en gang. Tenk om hun gulper så mye denne gangen og? 

Jeg husker godt at hvis mamma var her eller andre fra familien så ga jeg henne til dem fordi jeg var så redd selv. Og de visste hva de skulle gjøre hvis noe skulle skje. 

 

Uansett om dette var et tegn på omsorg og kjærlighet, at jeg var så redd for at hun skulle dø og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre så føltes det ikke sånt. Nok en gang følte jeg meg ubrukelig. Hvorfor var jeg så redd? Jeg visste jeg måtte bare snu henne rundt og dunke litt i ryggen viss hun satt gulpe i halsen, men likevel var tanken på at det kunne skje så mye skumlere enn den reelle tanken på at dette skulle jeg klare viss det skjedde. Når klokken hadde passert 17.00 på kvelden begynte jeg å få vondt i magen pga jeg gruet meg til natten. Hvorfor? Nei det vet jeg faktisk ikke den dag idag en gang. Men jeg tror det har med at om natten er det mørkt og alt er litt utrygt og jeg visste aldri når hun skulle våkne og tenk viss dette med gulpe skjedde når mamma ikke var i nærheten. 

Jeg hadde INGEN tro på meg selv som mamma! Enkelt og greit. Og det var vondt. Vondt fordi jeg hadde en så stor tro på meg selv som mamma før jeg ble gravid og imens jeg var gravid. 

Jeg hadde konstant en stemme som sa "Du er ikke god nok" 

Jeg husker mange kvelder der jeg gråt og slet med å tro at jeg kunne noe. Jeg ville helst ikke holde henne, men med en gang jeg fikk henne i armene angret jeg på at jeg hadde tenkt det fordi hun var bare så nydelig og det var så godt å holde henne inntil meg. 

 

Jeg trengte at noen sa at jeg var god nok! Og det gjorde familien og samboer, og det hjalp meg mer enn de aner! 

Så viss det er noen der ute som skal bli mamma eller har nettopp blitt eller har blitt og kan kjenne seg igjen så vil jeg bare si: 

DU ER GOD NOK! 

 

Det er helt normalt å føle dette! Det er en del av hormoner og barsel tårer kommer uansett! Det er den største påkjenningen du går igjennom! Først er du gravid, så skal du føde også får du dette menneske som du ikke kjenner som er totalt helt avhengi av deg! Wow for en kropp vi har som klarer dette og likevel vil ha flere! (Haha) 

 

Ikke føl deg ubrukelig og viss du gjør det en gang, så tenk på det jeg har skrevet eller ta kontakt om du vil, bare ikke la den følelsen ta deg. 

Jeg angrer så mye på at jeg ikke kom meg ut av de vonde følelsene. Jeg føler jeg mistet så mye tid der jeg kunne heller være lykkelig og takknemlig, men slik ble det ikke. 

 

- Du er god nok! 

 

Jeg følte meg så utrolig mislykket!


 

 

Jeg hadde hele graviditeten forberedt meg og gledet meg til å bli mamma og det skulle bli så fantastisk og alt skulle bare bli så bra. Jeg hadde overhode ikke forberedt meg nok, og tror egentlig det ikke går helt an å forberede seg på å få ett menneske i armene som er helt avhengi av deg og viss du ikke tar vare på det, gir det mat, kjærlighet og omsorg så dør det. Det er en utrolig vanskelig, sprø og fantastisk følelse på en og samme gang. Etter fødselen så lå jeg på fødestue 2 en lang stund pga jeg hadde mistet en del blod da en blodåre på morkaken sprakk i det den kom ut og jordmor, gulvet og nesten veggen ble dekket av blod. Der lå jeg utmattet, sjokket, trøtt og bare såg på den lille skatten som var så utrolig lik faren sin at hadde jeg ikke nettopp gått igjennom en fødsel og kjente VIRKELIG at hun kom ut hadde jeg aldri trudd det var mitt barn. Den følelsen var utrolig kjip, men likevel var hun så vakker med faren sine store øyner og markerte fine lepper.

Etter jeg hadde kommet meg flyttet de meg over til ett 5 manns rom der jeg og Hannah skulle bo, 5 manns rom.... Barnefaren fikk ikke sove over og der kom første skuffelsen, hvordan skulle jeg klare å ta vare på dette alene? Hvordan skulle jeg klare dette alene? Hvorfor hadde ikke barnefar like rett på å bli kjent med barnet som mamma? Alt dette nye skremte meg. Jeg var helt ærlig vettskremt av å være alene og på et rom med 4 andre som jeg ikke kjente og dette mennesket som var blitt mitt. Jeg var så sikker på at jeg hadde forberedt meg på å bli mamma.. Den gang ei. Barseltiden på sykehuset var på noen sider en god opplevelse, men og vond. Jeg følte meg ubrukelig som mamma, rett og slett. Jeg slet med å knytte meg av flere ulike grunner som jeg den dag idag synes er vanskelig å finne ut av og tenke på. Jeg tror mye av grunnen var at å få barn var ikke sånn som jeg hadde trodd. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne elske henne så høyt bare etter å kjent henne i 1 minutt, hadde aldri trodd jeg som hadde ønsket henne i 4 år ikke kunne føle meg "lykkelig" med en gang. Det var så utrolig mange følelser og hormoner ute å gikk at jeg gråt utrolig mye. Gråt over skuffelsen av å ikke synes dette var fantastisk hele tiden, gråt over at jeg ikke hadde forberedt meg godt nok, gråt over at jeg var alene og ikke minst at jeg slet med å knytte meg. Hvilken mamma var jeg? Hun fortjente så mye bedre enn meg.

Jeg hadde utrolig mye støtte fra familien så jeg satt utrolig stor pris på, men til syvende og sist var det meg og mine tanker og følelser som tok overhånd. Hadde jeg fått fødselsdepresjon? Jeg som satt 2 mnd før hos jordmor og sa at aldri om jeg skulle få det, dette var jeg så klar for og hadde stålkontroll. Man kan se på filmer og fødselsprogrammer der mammen får barnet på brystet og mammen braster ut i gråt over å se barnet sitt og følelsen av å være den heldigste og lykkligste personen i verden. Ja, jeg var sikker på at sånn skulle jeg være, gråte over å endelig få se Hannah. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvorfor ikke? Var jeg ikke glad? Det er hardt å tenke på i etterkant at jeg ikke gjorde det. Jeg føler den dag idag at jeg ikke var glad nok eller satt pris på at jeg klarte å føde et friskt barn til verden. Men jeg var glad, uendelig glad og lykkelig, men sjokket og alle andre følelser kom før de "riktige". Jeg hadde ingenting å være skuffet og trist og lei meg over. Jeg hadde fødet et friskt barn naturlig uten noen komplikasjoner, fikk til ammingen med en gang, ingenting var gale med verken henne eller meg. Jeg hadde familie som kom på besøk og venner som gratulerte meg og dette burde egentlig være en så lykkelig tid.. Jeg hadde en natt på sykehuset jeg husker spesielt godt og så sitter langt inne og minner meg på de vonde følelsene om å være mislykket. Samboer hadde akkurat dratt hjem og natten kom. Jeg skulle til å legge meg da Hannah begynte å skrike for full hals. Hun hadde vondt i magen og jeg prøvde alt, busse henne, skifte bleie, amme, kose, gi henne nærhet, gå med henne, ALT! Jeg klarte ikke å roe henne og en jordmor kom inn og så at jeg slet og gråt og var fortvilet så hun tok Hannah i 3 timer så jeg kunne få sove og slappe av. Ta henne i 3 timer? Hvilken mor var jeg? Klarte ikke å roe mitt eget barn en gang.Jeg følte hele tiden at dette var jeg ikke klar for likevel.

Jeg følte meg så utrolig mislykket. En ubrukelig mamma som overhode ikke burde være mamma. Hannah fortjente så mye bedre enn meg

#fødsel#barsel#DEL2

God morgen alle sammen og WOW for en respons Igår på både bloggen og siden min på Facebook! Har havnet på andre plass i Haugesund og 116 plass i Norge (haha). Men målet med bloggen er overhode ikke å havne på noe toppliste eller bli "kjendis" for bloggen, det er mer for å fortelle dere som leser om livet mitt nå som nybakt mamma og jeg har et behov for å skrive om dette for min egen psyke. 

 

Morgenen 30.03 våknet jeg og samboer på fødestue 2 og hadde sovet utrolig godt! Vi satt og ventet på at en lege skulle komme og avgjøre hva som skulle skje videre og det ble gitt enda en modningspille med beskjed om at kl 14.00 skulle de sjekke åpningen igjen og se om de kunne klare å ta fostervannet. I Mellomtiden kom min mamma og søstrene mine på sykehuset for de skulle være med fødselen og var så klare for at det skulle skje noe! Noe forsinket kom endelig legen og jeg la meg oppi fødesengen som er en virkelig oppgradering av sengene som brukes av gynekologene (haha) kan ikke gjøre noe annet enn å spre bena i en sånn seng. Ca kl 15.00 tok de fostervannet og det var utrolig rar følelse, med en gang jeg reiste meg så fosset det varmt vann ut, en rar og ekkel følelse av å tisse på seg. Riene mine startet litt og litt, og jeg klarte fint og takle og puste meg igjennom de som kom. 

 

Etter noen timer hadde jeg desverre ingen fremgang i åpningen så ble satt på riedrypp (riedrypp er en væske som en får intravenøst for å forsterke riene og gjøre at dem jobber bedre). Om riedryppet ikke gjorde jobben sin så kunne jeg Vertfall kjenne riene mye bedre nå og fikk til slutt epidural. Å få satt epidural var noe jeg grudde meg en del til med tanke på den nålen, å at en må sitte bøyd framover med en stor ball av en mage, men det gikk utrolig fint og jeg følte meg nå trygg på alt som skulle skje. 

Nå fikk jeg rier som var oppi 100 i styrke og kjente for såvidt ingenting! Jeg satt i fødesengen og lo og snakket med familien. 

Etter noen timer å natten hadde kommet sa det plutselig pang og epiduralen sluttet å fungere og riene hadde flyttet seg så langt nedi bekkenet at for hver rie som kom så kjentes det ut så lårene mine skulle sprenge. 

 

Etter mye grining og skriking og fortvilelse prøvde jordmor og skru ned dryppet og opp epiduralen, men smertene var like vonde og jævlige uansett. Jeg kan med hånda på hjertet si at dette var den værste natten i mitt liv, jeg hadde absolutt INGEN kontroll på kroppen min og stakkars samboer og mamma som var der for å støtte var helt ifra seg av å se på meg som hadde så utrolig vondt og levde inni ett riehelvette uten like. 

Etter mange timer med å ligge å vri seg i smerte og riene gjorde ikke jobben og åpningen var bare 4cm etter sikkert 9 timer med sterke rier som nesten ikke ga meg pause ble det avgjort at de skulle skru av hele dryppet og gi meg noen timers pause for å prøve å sove for å så sette det på igjen kl 7 neste morgen. Nå var kl ca 04.00 på natten. 

Jeg gråt og gråt og ba dem om å heller bare ta keisersnitt for jeg kom aldri til å få åpning(det ligger i familien, da vi har hatt litt keisersnitt pga ingen åpning) og var helt fortvilet og helt utkjørt av å tenke på at om bare noen timer så skulle dryppet på igjen og riehelvette starte for fullt, det var nesten umulig å se lyst på dette. 

Anestesien kom inn for å sjekke hvorfor epiduralen ikke fungerte, men fant fort ut at den ene foten min var blitt lammet, men pga at riene mine var flyttet seg så langt ned i bekkenet så kunne de ikke gjøre noe. Jeg hadde også et band rundt magen som målte hjertelyden til baby, og overlegen kunne se at baby stresset litt da pulsen låg nesten konstant oppi 155-160 mens riene sto på. 

 

Jeg fikk klar beskjed om at de skulle prøve bare noen timer kl 07.00 og viss ikke jeg fikk noe mer fremgang ble det keisersnitt. Klokken passerte 07:00 og både jeg, samboer og mamma hadde ikke sovet et sekund nesten men heldigvis kom begge søstrene mine opplagt og klare for å støtte meg igjennom siste innspurt av fødselen. (de hadde gått hjem på kvelden da det ikke skjedde noe fremgang) 

Dryppet ble satt på og riene kom slag i slag og tårene etter. 

Etter noen lange og harde timer med både skriking, tårer, lystgass og svetting gikk jeg fra 7 til 10 cm på bare noen minutter og var klar til å presse. 

Jeg begynte å presse 12:30 og kl 13:02 kom Hannah til verden med sine 4308 gram, 52,5 cm og ikke minst 38 HODEOMKRETS!!! Følelsen da kroppen kom ut etter at hun hadde stått i åpningen en stund var helt fantastisk! En følelse av lettelse og at jeg tømte hele meg,haha. 

Navlestrengen var litt for kort til at jeg fikk henne oppå brystet med en gang, så alle sammen fikk se henne før meg.. Og samboer klippet selvfølgelig navlestrengen som ifølge han var utrolig seig og ekkel, hahah. 

 

Så når jeg endelig hadde fått presset ut henne så skulle jeg presse morkaken, og så sy litt og jeg følte jeg aldri fikk være i fred. Etter Vertfall 5 mnd der leger og jordmødre har vært å kjent oppi huahuaen din og etter du har presset ett barn ut, er du temmelig lei og vil egentlig bare lime igjen bena for alltid! Sånn føltes det vertfall ut for min del, men det gikk fort og snart lå jeg i en NORMAL seng etter å ha ligget i fødesengen i 12 timer sikkert og ammet å lå og bare kikket på denne vakre, ukjente og uskyldige skapningen jeg og samboer har skapt sammen. 

Et utrolig, rørende og fantastisk øyeblikk som gjorde all smerte verdt det. 

 

Så fødselen min varte i 2 døgn, men heldigvis ikke aktiv fødsel i 2 døgn, men fra de satt inn ballongen var det 2 døgn og 5 timer. 

#fødsel#barsel#DEL1

23 mars var siste vektkontrollen av baby før fødsel. Fikk da beskjed om at baby var 4330 og var over gjennomsnittet stor.. Jeg og samboer hadde spøket om dette på veg ut til sykehuset, da vi gjettet hvor mye baby ville være. Jeg gjettet 3900 og han 4300. I det sekundet han sa det brast jeg ut i latter og sa "viss hun er så stor nå, skal jeg kreve å bli satt igang Vertfall. Viss jeg må vente enda lenger og hun kanskje blir 5000 kommer jeg sikkert til å revne hele huahuaen" haha.  

Når overlegen sa at hun var 4330 en uke før termin ble jeg utrolig redd og skremt og sååå klar for at han skulle si at jeg skulle settes igang med en gang, her og nå. Han sa ingenting, men forsto veldig på meg at jeg var ivrig og litt skremt over at hun var så stor og jeg sa mange ganger "ja, nå vil jeg ha henne ut fortest mulig". 

 

Legen konkluderte med å ikke sette meg i gang der og da og heller prøve å strippe meg for å se om det kunne settes igang naturlig da jeg hadde gått rundt med 1 cm åpning og litt modning i over en uke. (Stripping er å tøye livmormunnen for å provosere at åpningen skal bli større, for dere som ikke vet det) Fikk beskjed om å holde oss i Haugesund området tilfelle fødsel skulle starte etter strippingen. Etter strippingen hadde vi samtale der legen konkluderte med at jeg skulle settes igang på termindato 29.03. 

 

Jeg hadde noen uker før fått utrolig fødselsangst og grudde meg helt enormt til fødselen, og angsten ble ikke mindre av å vite at hun var over gjennomsnittet stor og at de utrolig nok ville vente EN UKE med å sette meg igang. Tårene kom på veg ut av sykehuset som var blandet med redsel, angst og et utrolig stort savn etter å møte Hannah.

Uken gikk egentlig fort og vipps var det 28.03 og kvelden kom og det var vanskelig å sove og tankene føyk rundt i hode om fødselen og å møte dette barnet som har sparket, hikket og gitt meg tegn og følelser på at hun har det bra og at hun er klar for å komme ut. Jeg sov nesten ingenting den natten og det var rart å tenke på at kanskje imorgen eller dagen etter skulle jeg endelig få treffe barnet jeg hadde ønsket, lengtet, og elsket. 

29.03 kl 07:30 var vi på Haugesund sykehus med fødebaggen, bilstolen og en rar følelse av at vi ikke skulle hjem igjen før vi hadde baby i armene. Fikk komme inn på undersøkelserommet og fødsellegen tok å sjekket åpningen og modningen for å bestemme seg for hvordan jeg skulle settes igang. Hun bestemte seg for at jeg skulle få et ballongkateter. (Kort fortalt er dette et kateter som føres inn i livmormunnen med en "ballong" i enden som fylles med vann og skal ligge rett innfor og presse på åpningen for at den skal bli større). Kateteret skulle dette ut av seg selv iløpet av 24 timer, viss ikke skulle legen ta det ut. Timene etter var lange og kvelden kom og jeg trodde ikke ballongen skulle falle ut selv, men i 21:00 tiden begynte jeg å få vondt og spurte en lege jeg traff om han kunne sjekke hva som var gale. Og når han sjekket var ballongen rett innenfor skjeden og hadde ikke kommet helt ut. Nå hadde jeg 3-4 cm åpning og var sikker på at NÅ skulle det skje saker og ting, men det gjorde det ikke.. Fikk modningspille for at det skulle modnes mer og fikk komme inn på fødestue å beskjed om å prøve å sove tilfelle det skulle skje noe den natten eller morgenen etter. 

Blir utrolig mye å skrive i ett innlegg, så må dele det opp! Håper noen finner glede i å lese fødselshistorien min(haha). 

#Ha en god kveld alle sammen. 

 

#spontanabort#graviditet#glede#sorg


 

​Hei alle sammen der ute, viss det er noen som i det hele tatt leser dette.. Synes egentlig det ikke er så mye vits med en blogg, og virker som mye styr med å skrive og mye hets og drit, men virker utrolig deilig å få lettet på trykket å få skrive ned tanker og følelser.. 

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er mest for min egen del, da jeg har en del tanker og følelser ang det å bli mamma for første gang og hvordan ting har vært og hvordan ting gikk og hvordan det er nå.. Om ingen skulle lese eller bry seg, så får jeg vertfall lettet på hjertet å fått skrive ned hvordan jeg har det! Og kanskje er det noen som har nettopp blitt gravid? Nettopp fødet? Nettopp opplevd å bli mamma som synes det er kjekt å lese om andres oppfatning av mammalivet. 

Jeg ble gravid i fjor sommer og det kom som et lite sjokk, burde kanskje ikke da jeg ikke gikk på noe prevensjon og hadde stor planer om å bli gravid, men alikevel så ble jeg sjokket da testen var positiv, men utrolig glad og redd samtidig. Redselen kom nok da jeg året før ble gravid men spontanaborterte i uke 5-6 og sorgen var stor:. Det tok lang tid før jeg kom over sorgen og tapet av babyen som jeg så mye ønsket.. Kunne ikke skjønne at det kunne skje meg, hvorfor meg? Jeg hadde jo bare ønsket å ønsket dette barnet i så mange år og drømt om å bli mamma, så utrolig urettferdig! Jeg gikk hele tiden rundt å tenkte "hva gjorde jeg?" "Var jeg uforsiktig med noe som gjorde at barnet ikke ville leve?" "Var dette egentlig min feil?" Tankene tok knekken på meg og etter mye støtte fra familien og samboer måtte jeg bare tenke at barnet mitt, sønnen eller datteren min ikke var levedyktig og det var til det beste. Livet gikk videre og ett år etter var jeg gravid igjen. Denne gangen fant jeg det ikke ut før i uke 6 ca og jeg husker jeg kjennte redselen komme med en gang.. Ville jeg miste denne gangen også? Ukene gikk men jeg klarte og tørrte ikke helt å glede meg over det, for jeg var så redd for å miste og ville heller være forbredt på det enn å bli lykkelig for å så gå ned i kjelleren igjen viss jeg mistet. 

Plutselig var jeg i uke 11 og bestemte meg for å ta en tidlig ultralyd for å se at alt så bra ut og at hjertet slo, og det gjorde det heldigvis. Min lille baby, endelig. Endelig skulle jeg få oppleve å bli mamma, noe jeg hadde ønsket så utrolig lenge! 

Tiden gikk og ukene gikk. Så var det tid for den ordinære ultralyden da vi skulle få vite kjønnet. Jeg var sikker på at det var gutt vi skulle få, hadde tilogmed kjøpt en blå body, haha. Men den gang ei.. Det var en aktiv jente som lå inni magen, jippi en datter. Det var ikke like populært for samboer, som hadde virkelig lyst på en sønn, men det kom seg raskt og han gledet seg etterhvert til å bli far til en datter, Hannah. 

Svangerskapet gikk egentlig veldig fint. Kjente mye liv til henne, og var utrolig lykkelig. Den lykkligste tiden på lenge. Følte meg komplett og utrolig heldig så fikk oppleve det å bli gravid, kjenne liv, glede seg over barnet som skulle komme og kunne dele det med samboer og familie og venner. Alle gledet seg til å møte Hannah. 

Har egentlig ikke fått skrevet det jeg skulle,  Hannah har endelig sovnet etter noen urolige timer så jeg bør legge meg før neste runde med amming og raping og skifting. 

Godnatt alle sammen, viss det er noen der ute som leser. Kommer sterkere tilbake imorgen med nytt innlegg om det jeg virkelig ville skrive og dele med dere(?).  

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Mai 2016
hits